En tøff start

Rett før jeg fylte 18 år, fant jeg ut at jeg var gravid. På den tiden var jeg sammen med Martin, og vi ble rett og slett livredde begge to når graviditetstesten var positiv. Vi var neimen ikke engang sikre på om vi ønsket å beholde barnet med en gang heller, med tanke på at vi begge var så unge. Men vi bestemte oss fort for å beholde det.

Vi bestilte en ultralyd et par dager etter vi hadde tatt den positive testen, og vi fikk oss et stort sjokk. For det første var jeg hele 11 uker på vei, og med tvillinger! Tårene spruta av både glede og nervøsitet, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men jeg tenkte at det ville gå bra, selvfølgelig ville det vel gå bra...

Svangerskapet var en pest og en plage, jeg kan virkelig ikke fatte av kvinner nyter graviditeten. Jeg var konstant dødssliten, jeg fikk bekkenløsning og leggkramper, jeg spiste som en hest og jeg hadde masse magesmerter. Jeg hata å være gravid, jeg hadde aldri vært borti noe så jævli. 

Jeg må innrømme at det var veldig koselig i starten, magen vokste og jeg kjente små spark. Men, de sparka gikk fra å være små og uskyldige, til å være som andre verdenskrig inni magen. Det var føtter og armer over alt, og jeg trodde magen skulle eksplodere. De sparka så hardt at jeg tissa på meg, begynte å grine og vrei meg i smerte. 

Men det uutholdelige svangerskapet skulle visst ikke vare så lenge. Allerede i uke 27 gikk vannet, og jeg ble lagt inn på sykehuset. De fikk stoppet fødselen og ga meg lungemodningssprøyter. Jeg skulle bli på sykehuset en god stund, med antibiotika intravenøst hver 4. time. Så der lå jeg i 2 søvnløse uker, før fødselen startet igjen. Da var det full fart, og guttene ble forløst med haste-keisersnitt. Jeg hadde veldig lyst til å føde vanlig, men ble nektet fordi barna var så små. 

Det skulle ta over et døgn før jeg endelig fikk se guttene mine, og det døgnet var grisetungt. Jeg hylte og grein, både av den fysiske smerten etter keisersnittet og det faktum at jeg ikke engang visste hvordan det stod til med barna mine. 

Når jeg endelig fikk sett dem, var de dekt med ledninger og maskiner. Det var et veldig forvirrende syn som jeg absolutt ikke var forberedt på, men jeg kunne fremdeles se hvor nydelige de var. De første ukene trengte de pustehjelp og antibiotika døgnet rundt, ettersom de hadde blitt smittet av en infeksjon jeg hadde i livmora mi, gruppe B streptokokker. Men etterhvert som ukene gikk ble de større og sterkere, og etter 2 måneder på sykehuset fikk vi endelig ta de med hjem <3

3 kommentarer


Nina Maria
-09.08.2014 kl:18:43


Gøy at du har laga blogg, skal følge deg :)
Stian Haugen
-09.08.2014 kl:18:48


Så fint at det gikk bra! :)
Twins Wins
-10.08.2014 kl:00:44


Så hyggelig, Nina :-)

Skriv en ny kommentar





Design av:


  • INGVILD AASHEIM
  • hits